Hjemmefødsel

 

En solfylt sommermorgen ringer telefonen min rundt 0800. Med en gang jeg ser på displayet, skjønner jeg at det er fødsel på gang. Noe jeg får bekreftet noen sekunder senere. Dette har jeg ventet på noen uker og siden termindatoen er passert, er denne telefonen varmt velkommen. Det er ingenting å gjøre enn å komme seg avgårde. Ca 45-60 minutter senere står jeg i stuen hos paret som har valgt å føde sitt andre barn hjemme. Den første fødselen var ganske kjapp, så det var sannsynlig at denne fødselen også kom til å gå minst like kjapt. Noe det også gjorde ettersom pressriene allerede var godt i gang når jeg ankom. Marita jobbet seg godt igjennom riene, og hun og pappaen håndterte situasjonen veldig bra. Jordmor var på vei, og det var nå bare å vente. Familiens hund kunne tydelig merke at ting var på gang, og fulgte ivrig med på fødselsforløpet fra vinduet på verandaen.

 

Ettersom fødselen gikk så fort fremover, ble det ikke tid til å fylle opp fødekaret, men det fungerte ypperlig også uten vann; sittende og lent opp til kanten med tyngdekraften som hjelp til å få barnet nedover i bekkenet.

 

Marita puster seg godt gjennom riene, og det er tydelig at det er ikke lenge til før jeg nok en gang får være vitne til en av livets største mirakler.

 

Endelig kommer jordmor og pressingen begynner nå for fult. Det går ikke lange tiden før babyen står i åpningen og pappaen får selv lov til å ta i mot datteren sin hjemme i sitt eget hjem. Trygt og og godt. En helt normal fødsel uten komplikasjoner.

Den lille bylten begynner straks å gråte, og fødselsfotografen klarer absolutt ikke å holde seg ”profesjonell”, men må felle et par tårer. Dette er sterkt, rørende og kjærligheten til dette barnet er til å ta og føle på. For aller første gang får mammaen lille Eira opp til brystet sitt, og gråten stilner. Eira kjenner seg trygg og varm – og det er helt nydelig å få være vitne til noe så sterkt og fullkomment.

Takk!